Lita jente, stor munn: 2 råd mot fylleangst.

Eg pleier ikkje gjere svært dumme ting etter ei flaske vin, takk høgare makter, og har difor vore skåna fra Den Store Angsten. Det hender likevel titt og ofte at eg vaknar med ein kjensle av å ha vore litt vel mykje. Di meir eg har drukke, di meir har eg liksom vore. Litt breikjefta, kanskje ubehøvla. Usjarmerande. Eller berre litt snøvlete. Og det finnast få remedier mot fylleangst. Når Pepsi Max og Brødrene Løvehjerte ikkje hjelper lenger, er det lite å gjere enn å vente på at uversskya skulle passere. Men tidlegare hadde eg eit mantra som kunne fungere:

"Ramsey. Ramsey. Raaaamsey".
Dette mantraet stamma ikkje fra oldtidas Egypt, men fra "Big Brother". Opphavet til mantraet var ei scene, som eg uforvarande, sjølvsagt, kom inn i, og som gjekk omtrent som dette:
Anne Mona har bakt. Anne Mona er kokk, og flink til å bake. Ramsey kjem inn på kjøkkenet, tar seg ei kake, og stønner av vellyst.
- Jækla gode kaker. Ho fortjene faenmeg kuk for desse kakene her.
*Ein gong til, høgare denne gang*
- Ho Anne Mona fortjene kuk for desse kakene her.

Går det an å seie noko slikt i beste sendetid, for åpent kamera og mikrofon, to gonger, har vi andre pent lite å skjems over. Men dette begynner å bli ei stund sidan, og effekten av å gråtkvalt kviskre "Ramsey...Ramsey", har begynt å avta.
Behovet for ein arvtakar har meldt seg.

I går vakna eg i særs sørgeleg forfatning, og mens eg stavra meg ut av senga, var det eit anna navn på leppene mine.
"Tor Milde. Tor Milde. Tor Milde".

Dette er bakgrunnen for mitt nye mantra. Les sjølv og døm.